Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa

Av Paul Kellogg

Den voksende massebevegelsen og åpningen mot venstre i Hellas er oppmuntrende.
Det er i den bevegelsen det ligger håp om at det en gang kan vokse fram et virkelig progressivt Europa.

3. mai 2010 – redningsplanken for den gjeldstyngede greske regjeringen later omsider til å være på plass. Den Europeiske Unionen (EU) – i særdeleshet de franske og tyske sentralbankene – skal, sammen med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) bistå med 110 milliarder euro (150 milliarder dollar) i kriselån. Prisen for disse lånene vil bli høy. Sammen med sterkt økte skatter og kutt i forbruk, er lånene betinget av at frysingen av lønningene i offentlig sektor forlenges til å gjelde til 2014.¹ Det betyr i realiteten lønnsnedslag, siden det blir drastiske endringer på de såkalte «bonusene» – feriepengene som har blitt en vesentlig del av lønnspakken til lavtlønnsarbeidere i offentlig sektor.

Sinnet disse kuttene har utløst, finnes overalt i det greske samfunnet. Giorgos Papadapoulos er en 28 år gammel politimann som vanligvis konfronterer demonstranter. Men i mars la han vekk opprørsskjoldet sitt og deltok i masseprotestene som har blitt en del av dagliglivet i Hellas. «Det er en ganske annen følelse for meg», fortalte han journalister, mens han deltok i demonstrasjonen. «Men dette er viktig. Det går ut over meg og min familie.»(2) Krisen i Hellas har, imidlertid, ikke bare vist en dreining mot venstre i Europa. Den har også brakt til overflaten en stygg reaksjonær understrøm i den delen av Eurasia som hører til EU.

Den 29. april 2010 hadde det tyske Bild, en dagsavis med massespredning, en skrikende forside: «Grekerne vil ha enda flere milliarder av oss.»³ Ekkoet fra en halvveis glemt tysk nasjonalisme sendte frysninger gjennom de som har historisk minne. Én med slike minner – visestatsministeren i Hellas, Theodoros Pangalos – minnet greske velgere om uhyrlighetene i den andre verdenskrigen. «De (tyskerne) stakk av med gullet i Den Greske Bank», sa han. «De stakk av med greske penger, og betalte dem aldri tilbake.»⁴ Det var et dårlig skjult forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra den krisen som hans eget parti (Den Panhellenske Sosialistiske Bevegelse eller PASOK) har bidratt til å skape. Den slags utslag av reaksjonær nasjonalisme skulle angivelig ha blitt overskygget av det progressivt kosmopolitiske ved EU.

«Snillere» kapitalisme?

Det er ikke noe nytt at mange har klamret seg til håpet om at EU har i seg kimen til en progressiv kapitalisme. Antonio Negri, medforfatter til boken Empire, støttet en oppfordring om å stemme «ja» til EU-konstitusjonen i 2004–2005. Hans forklaring på dette ble svært godt beskrevet av Salvatore Cannavò, da redaktør av Liberazione, dagsavisen til Rifondazionie Communista i Italia.

For Negri er imperiet det nye, globaliserte kapitalistiske samfunnet. Han ser Europa som «en brems på ideologien bak en økonomisk unilateralisme som er kapitalistisk, konservativ og reaksjonær. Slik at Europa kan bli en motvekt mot unilateralismen styrt av USA.»⁵

En annen med tro på EU var Christopher Hitchens, som beskriver seg selv som «en av de få på venstresiden som går inn for utvidelse av EU, og som identifiserer det med det progressive elementet i politikken.»⁶ Men alvorlig talt, Hitchens trenger ikke å betegne seg som en av de få. Med sitt håp om at EU representerer en «snillere» kapitalisme enn i USA, henger den veldig radikale Negri og eks-venstre døgnfluen Kitchens bare etter selve hovedstrømningen innen den «sosialliberale» politikken, representert av de svært tradisjonelle europeiske sosialdemokratiske partiene, som fortsatt er hovedstyrken innen arbeiderbevegelsen og venstre i Europa. Hitchens og Negris pro-EU ståsted plasserer dem innenfor det hegemoniske prosjektet som europeisk kapitalisme er, med det europeiske sosialdemokratiet som meglere, slik det så ofte viser seg.

Dette håpet om et progressivt EU har blitt satt på hard prøve av det seneste fallet i kapitalistisk økonomi – det såkalte «Store tilbakeslaget» i 2008-2009 – den utløsende faktoren for gjeldsproblemene i Hellas og andre steder. I november 2009 stemte 57 % av de 53 % som avga stemme i en folkeavstemning i Sveits, for et forbud mot å bygge moskeer i landet. Denne reaksjonære tendensen er ikke begrenset til Sveits. I april gikk innenrikskomitéen i det belgiske parla-mentet enstemmig inn for et forbud mot at muslimske kvinner offentlig kunne bære slør som dekket ansiktet. «Støtte til forbudet gikk på tvers av partigrenser, helt fra de Grønne til ytterste høyre.» Liknende forbud overveies andre steder i Europa, deriblant Frankrike og Nederland. At dette avspeiler økt islamofobi og antiarabisk rasisme vises tydelig ved at «det bare finnes fire små minareter i Sveits»⁷, og at det i Belgia er «svært få kvinner som bærer fullt slør, og at det har vært lite offentlig debatt om at det skulle være behov for forbud.»⁸

Syndebukker

Det skal ikke mye til for å skjønne hva som skjer. Den dype krisen i 2008–09 utløste omfattende programmer over hele kontinentet, signert av regjeringene. Bevilgningene gjorde sitt for å begrense krisen, men mange regjeringer satt igjen med uoverstigelig gjeld. Hver eneste regjering er nå i gang med å håndtere denne gjeldskrisen ved å kutte i offentlige utgifter. Den antiarabiske rasismen er en dypt reaksjonær, forutsigbar og god gammel metode for den herskende elite til å «bytte kanal», og få arbeidsfolk til å se i retning av synde-bukker, framfor å ha oppmerksomheten på angrepene på velferd og offentlig ansatte som er på vei over hele kontinentet. Den antigreske nasjonalismen i Tyskland – som truer med å velte en kriseplan som både tysk og gresk kapital sårt trenger – innebærer at politikken med å jakte på syndebukker kan gli ut av kontroll for den tyske kapitalen, og åpne døra for populistiske ultrahøyre krefter, en økende, foruroligende trussel som lurer i utkanten av det politiske landskapet i Europa.

Denne høyredreiningen er ikke noe stort politisk skritt i EU. EU kunne presentere seg som en progressiv kraft, i lys av den barbariske historien til den europeiske sivilisasjonen. En samling nasjoner – på et kontinent som i løpet av halvannet århundre hadde vært vitne til de blodigste krigene i menneskehetens historie – hadde funnet en vei mot å forene seg og delvis begrense konfliktene. Med et EU-pass kunne man enkelt reise fra et land til et annet – og enda viktigere, arbeide i hvilket som helst land i EU. Framveksten av en felles valuta for en del av EU-landene kunne tyde på at spenningen ble ytterligere redusert på et kontinent bestående av historiske rivaler.

Men den progressive overflaten kamuflerte en annen side av barbariet som har preget den europeiske sivilisasjonen. Røttene til dette ligger ikke bare i intereuropeisk rivalisering som resulterte i Napoleonskrigene og to verdenskriger. Røttene ligger minst like dypt i 500 års kolonihistorie, med erobringer på den sørlige halvkule som resulterte i avfolking av store deler av Latin-Amerika og Karibia, uhyrlighetene forbundet med slavehandelen over Atlanteren, og den langvarige ydmykelsen og plyndringen av tre av de fire tettest befolkede områdene i verden – Kina, det indiske subkontinentet og det indonesiske arkipel. Hvis dannelsen av EU dempet den europeiske rivaliseringen, dempet det slett ikke det europeiske presset mot Sør. I alle fall førte det til en mer intensiv europeisk imperialisme.

Europeisk imperialisme

Europeiske konsern har, fra Latin-Amerika til Afrika og Asia, vært en minst like stor del av historien om imperialismen i den senere delen av det 20. og den tidlige delen av det 21. århundre, som den mer synlige USA-imperialismen. Det kan faktisk argumenteres med at den noe nølende prosessen mot europeisk integrering ikke først og fremst var ansporet av et ønske om å skape et progressivt Europa, men heller av erkjennelsen av at en ny runde med krig mellom europeiske nasjoner ville gjøre hele Europa ute av stand til å konkurrere med USA om den fortsatte plyndringen av de store rikdommene i Sør. Det var alt eller ingenting for alle – og resultatet ble EU.

Med andre ord, så har det alltid vært en reaksjonær side ved EU-prosjektet. Intern migrering for alle med EU-pass var bra for europeiske arbeidsfolk. Men for de utenfor EU har det betydd «Festning Europa» – en vegg av regler mot innvandring gjennom Italia, Spania og Tyskland. Og en ting var å drive fram et enhetsprosjekt, så lenge det omfattet land med en majoritet av hvite og kristne – men da prosjektet stod foran den neste oppgaven, en utvidelse med sikte på å inkludere det i hovedsak islamske Tyrkia – viste en tydelig nølende holdning seg, betenkeligheter som vanskelig kunne skjule fremmedfrykt og rasisme.

Det er en annen side ved de imperialistiske røttene som ligger under EU-prosjektet – ulikheten i forholdet mellom de forskjellige statene innenfor EU. Doug Saunders, som skriver for Globe og Mail, går for langt når han beskriver Hellas, Portugal og Spania som «økonomiske kolonier» under Tyskland. Men han setter lys på noe viktig ved ulikhetene ved den strukturen EU bygger på. Det er en indre kjerne av dominerende nasjoner – på selve kontinentet gjelder det særlig Tyskland og Frankrike – med et ytre lag av land med et særdeles ulikt forhold til kjernen.

Tyskland har den nest største eksporten i verden, foran USA, overgått bare av Kina, og de største markedene er dets europeiske naboer. Disse landene er netto importører. I disse importerende landene flyter det mer penger ut av grensene, enn det som kommer inn – for Hellas tilsvarer det en tiendedel av den totale økonomien – mens Tyskland har et overskudd, med betydelige midler på bok. Penger kan ikke sitte stille, og naturen avskyr vakuum, så tyske banker anvendte midlene fra eksportoverskuddet ved å låne ut, med lav rente, til konserner, særlig entreprenør- og eiendomsutvikling i disse samme landene. De lånte også ut til regjeringer, for å fylle behovet der det manglet kontanter, som i sin tur kunne kjøpe flere varer og tjenester fra Tyskland.⁹

Det er dette giftige brygget som nå bobler over. mens EU sluttfører detaljene i krisepakken til Hellas. Det faktum, understreket her av Saunders, at mye av denne gjelden er til tyske banker, betyr at tysk kapitalisme har alle mulige gode grunner til å støtte en slik krisepakke – men betingelsene som følger er svært harde, og det er de greske arbeiderne som blir bedt om å betale prisen. Disse betingelsene står også i motsetning til de smertefulle lærdommene fra 2007 og 2008. Den viktigste lærdommen fra den greske resesjonen var at det er neoliberal galskap å kutte offentlige utgifter når økonomien skranter. Slike kutt gjør bare vondt verre. Det som derimot trengs, er økt offentlig bruk, slik at offentlige behov kan kompensere for den synkende etterspørselen i privat sektor.

Gresk krise

Om Tyskland har gjenvunnet økonomisk vekst, og kan vurdere kutt i offentlige utgifter, har Hellas ikke det. Det er anslått at den greske økonomien – etter å ha kommet seg gjennom 2009 ved hjelp av innstramming – vil bli slanket med 4 % i 2010, og deretter 2 % i 2011.¹⁰ Kuttene som kreves av EU og IMF, vil gjøre en alvorlig situasjon verre i ukene og månedene framover. Det finnes håp i denne situasjonen – den voksende motstanden i Hellas. En gallup indikerte at «mer enn halvparten av alle grekere vil innta gatene hvis regjeringen går med på nye alvorlige tiltak.»¹¹ Den voksende masse-bevegelsen og åpningen mot venstre som er underveis i Hellas, er utrolig oppmuntrende. Det er i den bevegelsen det ligger håp om at det en gang kan vokse fram et virkelig progressivt Europa.

Men vi må også legge en demper på dette håpet med en nøktern evaluering av den faktiske situasjonen. Sosialdemokratiet – og fagbevegelsesbyråkratiet det hviler på – er dypt involvert i oppbyggingen av de strukturene som i dag brukes til å orkestrere et angrep, tvers gjennom kontinentet, på velferden og arbeiderklassen. Sosialdemokratiet forblir den største kraften i arbeiderbevegelsen, og vi kan ikke ha noen illusjoner om at det er i stand til å lede et motangrep.

I Hellas har bevegelsen nødvendigvis, i alle fall delvis brutt med PASOK, siden det er PASOK som leder den regjeringen som setter i verk angrepene. Men sosialdemokratiet er bare et slags speilbilde av problemet, både i Hellas og i Europa forøvrig. Sosialdemokratiets materielle grunnlag består av fagbevegelsesbyråkratiet som gjennomsyrer arbeiderbevegelsen i Europa og hele den nordlige halvkule. Utfordringen som arbeiderbevegelsen og det politiske venstre til syvende og sist står overfor, er ikke bare et brudd med sosialdemokratiet, men også et organisatorisk brudd med fagbevegelsesbyråkratiet. Et slikt brudd, om det skal lykkes, må knytte seg til et ikke-hegemonisk prosjekt med horisont ut over de interne politiske forholdene i Europa. Det må ta inn over seg det faktum at Europa spiller en vesentlig rolle i imperialismen som undertrykker flertallet av verdens befolkning. Det ikke-hegemoniske prosjektet vårt kan ikke, med andre ord, begrense seg til å fokusere på økonomiske forhold alene. Et ikke-hegemonisk prosjekt i Europa – som i Nord-Amerika – må samtidig innebære et brudd med sjåvinisme og rasisme.

Den erkjennelsen har sine praktiske implikasjoner. Hellas sin lille rolle i Europas ødeleggende imperialisme har vært en serie sjåvinistiske angrep på Makedonia og Kypros, og en uansvarlig og langvarig feide med nabolandet Tyrkia. Dette har i sin tur ført til et oppblåst militærbudsjett, som har holdt «greske militærutgifter på et nivå godt over det gjeldende blant de andre EU-medlemmene, rundt 14 milliarder euro, eller 6 % av BNP i 2007 og 2009.»¹² Med andre ord, er halvparten av underskuddet – som ligger på noe mellom 13 og 14 % av BNP – knyttet til en oppblåsning av utgifter til krigsforberedelser. Et brudd med sjåvinisme og militarisme åpner døra til et ganske enkelt og beskjedent krav, samtidig et nødvendig krav i et prosjekt mot hegemonisme – kutt utgiftene til krig, ikke utgiftene til velferd.

[Paul Kellogg er assisterende professor ved Department of International Studies, Trent University.]

Noter:

1. Eric Reguly (Roma), «Greece swallows tough medicine in bailout», Globe og Mail, 3. mai 2010.

2. Nicole Ithano (Athen), «Why the Greeks are protesting», www.globalpost.com. 11. mars 2010.

3. Tony Paterson (Berlin), «As size of Greek bailout soars, supply of German sympathy runs short», Independent, London, 30. april 2010.

4. Sitert I Timothy Garton Ash, «The agonies of the Eurozone reflects a far more significant hidden deficit», The Guardian, 25. februar, 2010.

5. Salvatore Cannavò, «Toni Negri in favour of free-market constitution», International Viewpoint 377, april 2006.

6. Christopher Hitchens, «What now for the European Dream?»,  Australian, 28. april, 2010.

7. Charles Bremner, «Swiss back right-wing minaret ban», Times of London, 30. november, 2010

8. Ian Traynor, «Belgium to introduce first European ban on burqa and niqab», The Guardian, 1. april, 2010.

9. Doug Saunders (London), «Life in the German empire», Globe og Mail, 1. mai, 2010.

10. Global Economics Research, «Greece GDP Growth Rate», Trading Economics, 3. mai, 2010. «Greek Stocks Decline Amid Recession Concerns», www.capital.gr. 3. mai, 2010.

11. Jason Subler, «Greek austerity measures will work: deputy PM», Reuters, 1. mai, 2010.

12. Eric Reguly og Brian Milner, «The bigger fear behind Greece: Contagion», Globe og Mail, 1. mai, 2010.

[Artikkelen trykkes med tillatelse fra Links International Journal of Socialist Renewal, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen. http://www.marxisme.no/]